Hva er folkOm?

FolkOm er tv på internett. Om folk. Og om alt vi tror vi er alene om, men som vi faktisk er mange om. For eksempel at vi noen ganger blir så sinte på ungene våre at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av oss. Eller tenker at vi ikke orker mer av den vi er gift med. Eller at vi skammer oss for alle de dårlige følelsene våre, og forbanner oss selv for at vi ikke bare kan være litt gladere. 

Innholdet er en blanding av helt vanlig hverdagsliv, mest mulig sånn det er,  kombinert med relevant fagkunnskap. 

Snuttene er korte, for at det skal være enkelt å se, på bussen, eller i en fem-minutter på jobb. 

Alt filmes med et enkelt kamera, og selvfilming der det er mulig. 

HVEM
Jeg heter Marthe Sveberg, og jeg startet folkOm i april 2016. Målet med folkOm er å bidra til at vi ikke skal behøve å føle oss så alene med ting vi strever med. Og ikke minst, å formidle faglig kunnskap om relasjoner og psykisk helse. Jeg produserer alt innholdet selv, og jeg har delt historier fra mitt liv. Jeg hadde lyst til å legge lista for hva det er ok å dele, og hvordan det deles. Men folkOm skal på ingen måte bare handle om meg. Målet er å fortelle mange historier fra mange folks liv. Kanskje fra deres liv? Dere som leser dette. Dere som også lurer på "er dette bare meg?", "det er sikkert bare jeg som er sånn/føler det slik/reagerer på denne måten." Ta kontakt, om du vil dele!

HVORFOR?
Jeg har følt meg alene fra jeg var ganske liten, og jeg har gått over 20 år i behandling og terapi for å finne ut av hvorfor, og hvordan jeg kan få det litt bedre. Jeg har prøvd og prøvd å få hjelp, men spørsmålet jeg har blitt stilt aller mest er "hva tror du vi kan gjøre for deg?" Hadde jeg bare visst det.
Jeg har gått store deler av livet og tenkt at det er sikkert bare jeg som er så dum, ser sånn på ting, føler det slik. Det har gjort meg ensom, redd, og innimellom ganske motløs. Det tok 18 år før jeg fikk hjelp som hjalp. Men det jeg lærte da, og som hjalp meg, var egentlig ikke så veldig spesielt. Jeg lærte om tilknytning. Om følelser. Om hvordan hjernen vår tilpasser seg omgivelsene. Om kroppslige reaksjoner på fare. Og så lærte jeg at det faktisk er ganske mange av oss som strever. Og at løsningen ligger i forebygging, ikke brannslukking.  

Jeg tror ikke nett-tv er vil redde verden. Men jeg tror det er viktig å snakke om psykisk helse på mange forskjellige måter. På mange forskjellige arenaer. Få det opp og fram. Gjøre det litt mer hverdagslig. Slik at vi slipper å bruke 18 år, og 12 forskjellige psykologer på å fumle i blinde. Eller det som er mye verre, å aldri få hjelp. Å aldri føle fellesskap. Å ikke få sjansen til å bryte mønstre. Og en ting begynner jeg altså å skjønne. Det er ikke bare meg, og det er ikke bare deg, og det synes jeg vi skal snakke om, slik at ungene våre ikke behøver å føle det på samme måte.